I Vestre Aker kirke er det tradisjon på langfredag for å lese pasjonshistorien i sin helhet, delt med musikk innimellom avsnittene. Det er ingen annen forkynnelse/preken den dagen, og alteret er kledd i svart. I år taler ordene til oss med noen andre assosiasjoner, f.eks. Peter som fornekter, Judas og kysset som han forræder Jesus med, den nærheten som hadde vært umulig i våre dager. I fortellingen går vi langt inn i det som gjør mest vondt, her er både svik, skyld og skam, det går så langt som til døden, for Jesus. Han som så gjerne helst ville slippe.
Det er en menneskelig Gud som dør langfredag. Jesus kjente seg forlatt, av de nære vennene – disiplene, men også av Gud, fordi han bar all verdens skyld. Men Gud forlater aldri den som lider, som er alene, føler seg skamfull, eller er smittet. Kanskje finner vi trøst på en spesiell måte i år i fortellingen om hva som skjedde denne dagen. Men særlig er vår trøst knyttet til påskedag, det kristne håpet som vi bærer med oss, at mørket noen dager senere ble overvunnet av lyset.
Fortellingen er lang, Markus-evangeliet kapittel 14, vers 26 – kapittel 15, vers 37.
Her i skriftlig form velger vi et utsnitt. Utvalget og overskriftene er inspirert av Marianne Bjelland Kartzow, Professor i Det nye testamentet, TF, UiO fra et inspirasjonsskriv til prestene før påsken i år sendt av biskop Kari Veiteberg.
Nattverdsmåltidet er over, og en mørk natt venter. Jesus blir tatt til fange, lider og dør.
Forsikre og fornekte:
Mark 14,29-31. Da sa Peter: «Om så alle vender seg bort fra deg – jeg gjør det ikke!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: Nå i natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Men Peter forsikret: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa de alle.
Mark 14, 71-72 Men han ga seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen dere snakker om.» I det samme gol hanen for annen gang. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han brast i gråt.
Kysset:
Mark 14, 43-46 I det samme, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra overprestene, de skriftlærde og de eldste. Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham og før ham bort med sikker vakt.» Og da han kom, gikk han straks bort til Jesus og sa: «Rabbi!» og kysset ham. Så la de hånd på ham og tok ham til fange.
Sverd, svik og spytt:
Mark 14,49 Dag etter dag var jeg hos dere og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men slik skulle skriftene oppfylles.»
Mark 15, 16-20 Soldatene førte nå Jesus inn i borggården i det som kalles pretoriet, og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe og flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hilse ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Da de hadde hånt ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær.
Død:
Mark 15,34 og 37 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst:
« Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?»
Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
(…)
Men Jesus ropte høyt og utåndet.
Fra Norsk Salmebok 2013 velger vi et vers fra salme nr 166 O hode høyt forhånet:
Så vil jeg til det siste
hos deg ved korset stå.
Deg vil jeg aldri miste
og aldri fra deg gå.
Når du i døden segner,
da tar jeg deg i favn
og trøstig meg tilegner
ditt dyre frelsernavn.
(T: Arnulf fra Louvain før 1250 O: Paul Gerhardt 1656/ Frederik Rostgaard 1738)